Sende forlag

Nattens Jeger

Utgitt 2018

Serien om Linda Buggesen

Den gamle kvinnen reiser seg opp med stor møye. Hun griper om rullatoren med skjelvende hender, og på to ustø ben går hun mot vinduet. Hun ser opp på himmelen. Den store røde månen lyser mektig og skremmende ned over åsen, og over henne. Supermåne rød, hans måne. En varm følelse går igjennom henne. Månen synes nesten å vokse seg enda større, alt mens hun står der. I natt har vi kanskje lyktes, tenker hun, mens en tåre renner ned det ene kinnet hennes.

Nattevakten finner henne stående der… Med lukkede øyne. Hun leier den gamle forsiktig tilbake til sengen. Tilbake på vaktrommet synker vakten ned ved bordet. Hun ser bekymret på sin kollega, som rekker henne en kopp sterk nattevaktkaffe.

«Alfreda hadde stått opp for å se på fullmånen… Igjen… Jeg hjalp henne tilbake til sengen».

Begge pleierne kjenner et lite grøss i kroppen, men ingen av dem sier noe.

Min andre bok. Her var det brutal vold kombinert med både mystikk, kjærlighet og helt klart en sorg. Historien kommer fra Ogndal, en dal hvis navn direkte oversatt fra gammelt språk betyr "skrekkens dal". I denne boken pendler vi mellom fortid og nåtid, mellom den virkeligheten vi velger å tro på og den skremmende, men kanskje like så virkelige, delen vi frykter. Personlig har jeg alltid ment at dette var en god bok. Men kanskje ble den for skremmende for noen. Jeg kalte den for den perfekte hytteboken, men glemte kanskje av at det å gjøre folk redde ikke alltid er så bra. Men til dere som ikke tror at mystikken eksisterer så må jeg skuffe dere. Den har alltid eksistert. Boken er blittkalt en leseskatt av en ledende bokblogger, og en middelmådighet av en annen forfatter. For meg var den kjempespennede å skrive.